Er ei jente på snart 18 år fra Kristiansand. Er for øyeblikket bosatt i Halden som ligger i Østfold. Denne bloggen kommer hovedsaklig til å handle om hvordan jeg kom meg igjennom utfordringer i livet med å ta ett skritt om gangen. (Derfor bloggnavnet: One step at a time) Jeg har vært igjennom endel i livet og har lært mye på veien. Jeg kommer til å fortelle min historie i biter da jeg føler for det, og håper jeg kan være til hjelp for andre som er/har vært i en lignende situasjon. Er det noe du lurer på eller vil fortelle så kan du kontakte meg på E-mail : Loohne.blogg@hotmail.com



Arkiv




Kategorier


Siste innlegg

Annonser








Batman - Lara Croft og Manchester United

Har sitti og tegna litt idag. Altfor lenge siden sist merker jeg! Men morro var det. :-)
Tenkte jeg skulle legge ut tre av bildene som ble tegna idag.
Den første jeg holdt på med tok meg flere timer å tegne. Mye detaljer som skulle være med.
Her er den:


Manchester United - med en personlig vri.

Den andre jeg tegna tok ikke fult så langt tid, ble egentlig ganske crappy, men her er den:

Tomb Raider - Lara Croft. Dårlig kvalitet på dårlig bilde. 

Den siste er jeg nok mest fornøyd med, tror jeg. Ihvertfall, her er den:

Batman - Arkham City - Cover. (Catwomen ved siden av)
Tok meg en stund å tegne denne også.

Hva synes dere?
- Loohne


 



8 Kommentarer






Visdomsord

Never forgive if you're not ready to forget.



 



0 Kommentarer






Redigering. Hva synes du?

Heisann!

Dagen idag har egentlig vært helt super. Har kost meg masse. :-)
Nå har jeg sittet den siste timen og snoka på internett . Til slutt kom jeg over ett redigeringsprogram. Supergøy! 
Tenkte å legge ut noen bilder jeg har redigert den siste timen.
De to første er mi lillesøster Jeanette, 3. er av meg og det siste er av ei vennine.
Hva synes du? 




- Loohne





13 Kommentarer






Min Historie - Del 3 - Jeg trodde vi alle kom til å bli drept. Pappa fulgte etter oss

Jeg skjønner ikke helt hva som skjer jeg. Da jeg setter meg ned for å skrive et innlegg om fortiden min, så blir jeg stressa. Minnene strømmer på og jeg kjenner frykten jeg hadde på den tiden i hele kroppen min. Setter meg på en måte tilbake i den hendelsen jeg skriver om.  Jeg får panikk, jeg blir livredd, får angst og går inn i den verden der jeg gjør meg "klar" til å rømme. Da jeg skrev dette innlegget tok jeg meg selv i å sitte helt stiv, sammenkrøket og klar for å snike meg lydløst ut. Men herregud, jeg vet jo at jeg sitter trygt hjemme sammen med samboeren min og at om det skulle være noenting så er det bare å vekke han og si ifra. Men allikevel så kjenner jeg de følelsene jeg satt med tilbake på den tiden. Livredd, skvetten, svetter, skjelver, leter etter en smart måte å komme meg ut på, stresser og pakker. Ja, jeg pakker. Pakker ned de mest nødvendige tingene slik vi alltid måtte gjøre da vi rømte, før jeg kommer til meg selv igjen og skjønner hva jeg er i ferd med å gjøre.

Jeg har snakket mye med forskjellige psykologer opp gjennom livet, men har på en måte ikke følt at det har hjulpet meg noe. Tror to av psykologene har satt en skikkelig støkk i meg, som har gjort det vanskelig for meg å føle at andre kan hjelpe. Fikk rett og slett høre fra to psykologer da de så på klokken og timen var over at: "Yess, der tjente jeg 30.000. Jippi! ". Trodde ikke mine egne ører og sluttet å åpne meg for andre. Jeg har aldri fått den hjelpen jeg føler jeg trenger, ikke av noen. 

Når jeg skriver en hendelse på denne bloggen så føler jeg meg bedre. Da jeg har postet det, føler jeg meg merkelig nok ferdig med det. Jeg tenker ikke mer på det, bekymrer meg ikke. Får det på en måte ut på den måten jeg trenger å få det ut. Dette er min hjelp! Min psykolog, min måte å komme over ting, min dagbok. Selvsagt så er jeg jo forsiktig med hvilke detaljer jeg tar med her, men tror det kan være en god ting. At jeg kun husker det jeg skriver her og glemmer alle andre vonde detaljer. Jeg mener, det er jo ikke noe sunt å huske alt det som er for vondt for andre å høre. Liker å tenke slik jeg, at jeg slik kan beskytte meg selv fra alt det som er for overbelastende å huske. 

Dette innlegget er utrolig vondt for meg å fortelle, det tok meg lang tid å skrive det. Jeg var så usikker på om jeg i det hele tatt var klar for det, nettopp fordi denne hendelsen skremte livet av meg.  Dette var en av mange(men samtidig få igjen, sammenlignet med alle hendelsene tilsammen) hendelser som virkelig tok knekken på meg, jeg var så jævla redd(unnskyld ordbruk). Dette er en av de gangene jeg virkelig trodde vi skulle bli drept. 

Min historie - Del  3 - Jeg trodde vi alle kom til å bli drept. Pappa fulgte etter oss.

Pappa hadde laget et skikkelig helvete om kvelden med masse vold og bråk og noen hadde ringt
politiet. Plutselig ringer hustelefonen og mamma tar den. En mannsstemme i andre enden forteller at det er politiet. Mamma blir livredd og forteller at det er henne de snakker med. De spør om de skal komme inn. Mamma sier de ikke trenger det. Politiet sier: Du klarer ikke han alene. Er du sikker på at vi ikke skal komme inn? Mamma forteller at han ligger og sover nå så det vil ikke skje noe mer i kveld. Da vi kikker ut av vinduet står det to politibiler i gården. Samtalen avslutter med at politiet ber mamma ringe med en gang det skjer noe mer. De forteller også at hvis han våkner og blir forbanna igjen så vil de komme øyeblikkelig og ta han med seg. Resten av kvelden/natten er det rolig. 

Neste dag kommer bestemor på besøk. Hun har en egen evne til "å fyre" opp pappa og det skjedde jo selvfølgelig denne kvelden også. Dette resulterte i at bestemor bestemte seg for å sove over for vår egen sikkerhet. Senere på kvelden etter mye skriking, brøling, kasting av ting, vold og trusler gikk pappa og la seg, det samme gjorde vi. Neste morgen mens pappa ligger og sover, sier bestemor til oss at vi må komme oss vekk fra sønnen hennes, for han er ?både farlig og ikke bra?. Disse ordene kom som et sjokk på oss alle. Hun har jo alltid forsvart pappa sine handlinger og stilt opp for han. Begynte hun også å skjønne hvordan han egentlig var? Hvis hun av alle mennesker innser hvordan pappa egentlig holder på, hvordan han behandler oss, så må jo alle andre også begynne å tro oss? Dette ga oss håp og mamma bestemte seg for at det er nå eller aldri.  Mamma forteller oss at vi må være så stille som mulig så ikke pappa våkner.

 

Nikita og bestemor går i forveien og akkurat da jeg, Jeanette og mamma skal til å gå så våkner pappa. Han kommer ned og skjønner at noe skjer og spør hvor vi skal. Det eneste mamma kommer på å si, er at jeg har en time hos legen for å ta en blodprøve. Pappa begynner å krangle på dette, men etter mye om og men så går han med på at vi får lov å gå, men Jeanette får ikke lov å bli med. Nå kjenner jeg på kroppen at jeg begynner å få litt panikk. Mamma kan jo ikke gå med på å la Jeanette bli igjen, da alle vi andre rømmer? Jeg begynner å tenke på hva pappa kommer til å gjøre med henne så fort han finner ut at vi er borte. Jeg leter etter noe å si, kanskje det blir mer troverdig om det kommer fra min munn og ikke mamma sin akkurat nå. Klarer ikke å komme på noe smart i det hele tatt, jeg er så redd. Mamma er redd. Og Jeanette er livredd. Vi ser på hverandre. Hun vet like godt som meg hva som skjer om hun blir igjen.  Jeg omtrent hyler ut de første ordene før jeg får tatt meg sammen: ?men pappa, du vet jeg ikke har tatt blodprøver før og jeg er redd for sprøyter, så jeg vil ha med Jeanette som støtte! Og mamma må jo bli med fordi det er hun som har greie på alle de legegreiene.? Jeg ser på mamma og Jeanette at de blir lettet. Det var akkurat det som skulle til, tenker de. Pappa kjøper det fremdeles ikke, han er sinna på meg fordi jeg åpnet munnen min uten hans tillatelse. Han ser på mamma og ber oss om å ta med hunden vår sånn at han er sikker på at vi ikke skal rømme. Mamma er kjapp på avtrekkeren og sier at det ikke er lov med hunder på et legesenter. Og hunden kan ikke stå bundet utenfor fordi den er så hissig og bjeffete. Pappa tviler sterkt på det men går motvillig med på det til slutt. Vi er lettet alle tre, vi gjør oss klare og går ut døra. Bestemor og Nikita venter på Meny (10 minutters gå tur unna) som vi avtalte før de gikk.  Når vi endelig slipper ut av huset vil mamma forte seg det hun kan, men av en eller annen grunn som jeg ikke husker i dag, så vil verken meg eller Jeanette gå. Vi tar museskritt for å demonstrere. Mamma nærmest sleper oss med seg og kjefter på oss for å få oss til å løpe. Mamma vet at det ikke vil ta langt tid før pappa skjønner at her er det noe som ikke stemmer.
 

Vi kommer oss til Meny etter mye om og men og der møter vi bestemor og Nikita som avtalt. Vi løper som faen til busstoppet noen meter unna på andre siden av veien. Akkurat i det vi er fremme på busstoppet kommer bussen. Vi hopper på bussen i full panikk og setter oss helt bakerst. Idet bussen begynner å kjøre ser vi pappa stå på meny. Pappa har skjønt at noe ikke var som det skulle og har fulgt etter oss for og sjekke. Vi rakk det akkurat, sier vi ikor. 

Pappa går opp til legekontoret og sjekker om jeg har time der. Da han finner ut at det er løgn kaster han seg på den første bussen til byen for å finne oss. 
Vi sitter på Herlige Land (restaurant) og snakker. Prøver å finne en løsning. Hva skal vi gjøre? Hvor skal vi gå? Nikita går ut til Narvesen for å kjøpe ring kontantkort. Plutselig ser vi pappa gå i markens (gågata i kr. sand) rett utenfor restaurant døra. Vi ser på hverandre. Tenker på Nikita som nettopp har gått ut. Vi ser at hun nesten går rett på pappa. Hun ser pappa, men pappa ser ikke henne. Hun kommer løpende tilbake. Vi vet at om vi blir sittende her så kommer han til å se oss, vi vet at han vil komme inn for å sjekke. Så vi løper alle sammen og gjemmer oss inne på toalettet, låser døra og setter oss oppå hverandre. Alle opp på doen, sånn at hvis pappa sjekker toalettet så ser han kun to bein under døra. Her sitter vi en god stund, må være helt knyst. Kan ikke si et eneste ord, ikke hoste, kremte, hikke eller nyse. Ingenting. Plutselig hører vi noen som åpner døren, så er det helt stille en liten stund før vi hører den lukke seg igjen. Vi er livredde for å lage den minste lyd. Her sitter vi helt til vi endelig tror det er trygt å gå ut igjen.


Da vi kommer ut i restauranten igjen, spør vi en av servitørene om hun har sett en mann som ser sånn og sånn ut og som er kledd sånn og sånn.  Hun spør hva som skjer her, og hvis vi ikke forteller det så ringer hun politiet. Vi får panikk og løper vekk. Vi løper i alle sidegater opp til krisesenteret for å få hjelp. Vi vet hele veien at pappa er i byen og leter etter oss og vi vet at servitøren på Herlige Land har ringt politiet. Vi er så redde for å møte på pappa, så vi løper i alle sideveier vi vet om for å minske sjansen for å møte på han. Da vi endelig kommer fram til Krisesenteret ringer vi på døren. Alle som jobber der vet hvem vi er og hva vi lever midt oppi, så de slipper oss inn så fort de hører det er oss. De vet at noe nytt har skjedd og de vet at vi er i en livstruende situasjon. Vi slipper inn, men bestemor blir nektet. De vet hvordan hun er og at hun har støttet pappa hele veien. De stoler ikke på henne. De kaster henne ut. Noe som i senere tid viste seg å være riktig gjort.

Det viste seg at bestemor hadde bedratt oss, gått bak ryggen på oss og hjulpet pappa. Han finner oss.
Vi må reise hjem igjen til pappa etter en snau uke på krisesenteret. Forteller mer om dette senere. Da vil dere skjønne hvorfor vi alltid måtte gå hjem igjen til pappa da vi først hadde kommet oss vekk.

 


Takk til alle som har lest.
- Loohne

 



7 Kommentarer






Min Historie - du drepte den som betydde mest for meg. Faen ta deg

Føler ting begynner å gå litt nedover om dagen. Kanskje det bare er meg, jeg vet ikke.
Liker å tenke sånn at alle har nedturer iblant. Men depresjonen min er litt for aktiv om dagen.
Jeg har den ikke så ofte, men når jeg først får depresjonen så slår den meg kraftig i bakken. En real uppercut.

Nå er det fryktelig mye som har skjedd om dagen. De to siste månedene har ikke bydd på noe annet enn utfordringer.  Mye av dette er private ting jeg absolutt ikke føler for å dele her i det hele tatt ettersom svært få utenom mine nærmeste vet om det.

En annen ting som har vært svært tøft for meg den siste tiden er noe som skjedde 6. Januar 2002.
Dette innlegget er veldig viktig for meg, og det er utrolig spesielt. Jeg dedikerer dette til minne om min kjære tante, Kari.

NB! Må advare om at dette innlegget innholder sterke ord/detaljer. Så om du er en svak sjel så er kanskje ikke dette innlegget noe for deg. Dere er nå advart.

         
          Kari 
      1985 - 2002
  

Det var en lørdag ettermiddag i januar for 10 år siden. Kari hadde nettopp kommet tilbake fra jobben og la seg ned på sofaen mens bestefar satt i stolen ved siden av og leste avisen. «Pappa, tror du jeg burde gå på den festen?" spurte Kari. "Ja, det synes jeg du burde. For du vet godt hvordan det er når det er du som inviterer til bursdagsfest. Da liker jo du også å se at kompisene dine kommer. "svarer bestefar.

Tante visste godt at hun alltid kunne ringe sine foreldre hvis hun hadde problemer med å komme hjem, og bestefar husker fortsatt at han hadde sagt "se nå å ta godt vare på deg selv" før bestemor kjørte henne til skolen for å feire kameratens bursdagsselskap. Det var siste gang bestemor og bestefar så tante i live.

Senere på kvelden hadde tante og noen venner dratt på et diskotek og det var på vei hjem fra diskoteket, det gikk galt. En 18 år gammel mann med en promille på 1,1 mistet kontroll over bilen med fire unge passasjerer, og to av dem ble drept på stedet. Kjæresten til tante på 17 år, og tante, som nettopp hadde fylt 16.

Det var en 3. person som var med i bilen, han hadde blitt så redd at han hadde hoppet ut av bilen i fart.  Han ble funnet av et ektepar som bodde i nærheten, helt kvesta (knust), og flydd akutt til operasjonsbordet med indre blødninger. Han lå i respirator og døde senere på sykehuset.

Sjåføren hadde kjørt forsiktig til å begynne med, men økte etter hvert farten mer og mer. Tante hadde blitt nervøs og sagt ifra at hun ville han skulle kjøre saktere. Han hadde økt farten, tante sa ifra at hun var redd. Han fortsatte å øke farten. Tilslutt hadde tante skreket at han skulle stoppe bilen for hun ville ut av den. Nå kjørte han i 170km/t i en 70 sone. På grunn av at sjåføren var i en beruset tilstand tenkte han ikke over at vegvesenet nylig hadde lagt en ny fartsdump for å holde farten nede på 70km/t. Han trodde det kun var to. Han kommer over de to første med hell, men da han kommer til den 3. går det katastrofalt.

Bilen suser i en fart på nesten 200km/t rett på den 3. fartsdumperen rett ved ett busstopp. Sjåføren mister kontroll over bilen og kjører rett i fortauskanten på busstoppet. Bilen kanter og begynner å rulle rundt og rundt. Mens bilen ruller ramler tante halvveis ut av bilvinduet med overkroppen. Hun detter sammen inni bilen før hun raser gjennom bilgulvet.  Frampassasjeren dundrer gjennom frontruta og havner flere meter bortenfor der bilen tilslutt lander. Bilen rullet 9 ganger rundt. Folk som ventet på bussen like i nærheten var vitne til det hele og tilkaller ambulanse.

Da ambulansen kommer til åstedet finner de sjåføren uten en skramme i framsete. De finner frampassasjeren i åkeren 20 meter unna.  De klarer ikke å finne tante og kjæresten hennes. Letemannskaper blir satt ut til å lete i tilfelle de skulle trenge øyeblikkelig hjelp. Ingen hell med å finne dem. Først da de løfter opp bilen for å flytte den blir de funnet. Synet som møter dem er brutalt.

Der ligger tante og kjæresten og holder hender. Rett ved den andre hånden til tante ligger vesken hennes. Kjæresten er helt smadret og ødelagt. Tante har mistet hodet (mens hun hang ut av vinduet da bilen rullet rundt), er helt brent opp og er helt ugjenkjennelig.  Vi må reise til inn til Danmark slik at pappa kan identifisere/bekrefte at det er tante som faktisk er blitt drept. Det eneste vi får lov å se er høyre armen hennes. Bestefar er den eneste i hele familien som får lov å se resten av henne. Uken etterpå, etter begravelsen var over, prøvde bestefar å ta sitt eget liv ved å henge seg foran oss nærmeste. Pappa rakk å redde livet hans akkurat i tide. Det synet kommer jeg aldri til og glemme.

Ironisk nok var sjåføren som drepte mitt aller kjæreste familiemedlem i Danmark, sønn av to kjøreskolelærere. Måtte du for alltid ha skyldfølelse for idiotkjøring. Fyllekjøring er IKKE kult, det er idiotisk. Jeg hater deg

        
10 år siden
Hvil i fred tante, du døde så altfor ung.
25.desember 1985- 6.januar 2002


- Jeg bærer sølvkorssmykke til minne for deg. Akkurat det samme du fikk av meg og Jeanette som betydde så mye for deg. Du gikk alltid med det, og den eneste dagen du tok det av deg, ble du drept. Jeg savner deg <3 



8 Kommentarer






Lillesøster er sterk! Dette "diktet" er skrevet av Jeanette

Kom over et utrolig fint innlegg som mi lillesøster har skrevet om ting som har skjedd i fortiden.
Elsker det, er så utrolig fint! Her har du det: 

THIS IS FOR YOU, DAD...

You said you loved me, but I knew it was to good to be,
 

 

You kicked me when I was down, and wouldn't give me your hand,

 

I remember thinking, when is this gonna end ?!?

 

You saw us bleeding and hurt everyday,

 

But you wouldnt stop hitting us anyway.

 

You saw my family scared and helpless,
But you were allways so cold and careless.

 
You never thought or even cared about us, your wife and kids, how we were doing,

 

How your kids were doing in school? Or your wife, was she still happy with her life?

 

But I know she was thinking she was a fool, cuz staying with you, was so not cool. 

 

I still remember everything you did, tryed to kill a child cuz it wasnt your kid.

 

How can you sleep at night, when you know what you did wasnt right?

 

You were drinking 24/7, and after all you did, I know you aint coming to heaven.

 

You had a plan for your life, but you fucked it up by always tryed to kill your kids and wife.

 

I can never forget, or even forgive you for what you did,

 

But I can only move on, and that's what I did.


I know its kinda wrong to think, but I know that one day you'll die,

And just know that when that day comes, I wont even cry.




- Skrevet av Jeanette ♥ 

 

Utrolig nydelig og veldig sterkt skrevet av henne!
Hva synes du?

Loohne



3 Kommentarer






Min Historie - Andre del: Å være på rømmen + adoptert søster

Sitter i sofaen og tenker. Tenker på hvordan jeg skal begynne. Alt kommer liksom på en gang. Spørsmålene og usikkerheten slår inn. Hvordan skal jeg formulere ting riktig, hvordan skal jeg skrive slik at alle forstår?  Dette er overhode ikke lett, er så redd for å virke oppmerksomhets syk, er så redd for å si noe feil eller si for mye. 

Hva er mest riktig og gå over på etter sist innlegg? Dette har jeg spurt meg selv om mange ganger. Jeg tenker at det mest riktige er å følge magefølelsen. Vil bare få det klart frem at historien min vil komme i bruddstykker. Litt her, litt der. Skal prøve og ha litt sammenheng fra der jeg avsluttet i hvert innlegg til hvert innlegg jeg skriver. Men som jeg skrev i det første, minner kommer, minner går.

Må innrømme at jeg har vært litt dårlig på å stille opp hos psykologen min i det siste. Er mye som foregår rundt meg for øyeblikket som gjør det vanskelig og huske alt jeg skal gjøre. Samtidig så er det nok litt skummelt også. Hvem liker å sitte foran èn fremmed og bla opp?

Etter alt som har skjedd har jeg fått mye større problemer med å stole på folk, føle meg trygg rundt fremmede. Det er slitsomt å være redd og usikker til enhver tid. Som jeg fortalte i sist innlegg så rømte vi mye fra pappa. Og at jeg skulle komme tilbake til ei annen søster. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om dette.

 

 

ANDRE DEL: Å være på rømmen + adoptert søster.

 

Adoptert søster.

 

Helt i begynnelsen var vi en familie på 5. Pappa mislikte veldig oss andre unger, men han hadde en større kjærlighet for Jeanette, minstemann i familien. Han mislikte nok storesøster aller mest (ønsker å være anonym men la oss kalle henne Nikita), dette fordi han ikke var den biologiske faren hennes. mammas andre barn (Vil være anonym, men kunne bruke Veronica som alias) var pappa heller ikke bioligisk far til og hatet dermed henne noe så til de grader. Storesøster Nikita er en del eldre enn oss andre, så han lot henne få lov til å bo hjemme sammen med oss, men Veronica ville han ikke ha. Så han kommanderte mamma til å skrive under adopsjonspapirer, mamma nektet.
Pappa ble så forbanna at han tok Veronica som var rundt 1 år (usikker på nøyaktig hvor gammel hun var) ut på verandaen, holdt henne over rekkverket og truet med og slippe henne ned om mamma ikke skrev under papirene øyeblikkelig. Mamma ville ikke skrive under papirene men gjorde det for at Veronica kunne få en sjanse til å leve livet en annen plass.Dermed ble Veronica adoptert bort før jeg fikk sjansen til å bli kjent med søstra mi. 
Har nylig fått kontakt med henne igjen etter 17 år, å vi prøver å bli kjent og ta igjen mistet tid..

 

 

Å være på rømmen.

 

Vi pendla så mye mellom krisesenteret og hjemmet at jeg til slutt nesten ikke visste hvor "hjemme" var lenger. Var så skummelt. Hendte ofte at mamma vekket meg midt på natten livredd og ba meg pakke det jeg fikk med meg på 2 minutter og møte de andre på utsiden. Beskjeden jeg fikk var klar: "Han kommer om 10 minutter, da blir det ett helvete. Fort deg ut, vi må komme oss vekk!"

På rømmen har jeg endel hendelser, men har bestemt meg for at i dette innlegget vil jeg fortelle om denne gangen:

I halvsøvne merker jeg at mamma henger over meg, roper navnet mitt flere ganger. Jeg skjønner hva som skjer. Hiver meg opp av senga, kler på meg, tar med det mest nødvendige og løper ut. Der ser jeg Nikita og Jeanette stå å vente. Mamma har ikke kommet ut enda. Jeg spør om hvor lenge det er til pappa er hjemme og Nikita svarer at han er her hvert øyeblikk. Mamma kommer løpende ut med 2 sekker og bilnøklene. Vi må kjøre vekk, har så lite tid til å løpe vekk.

Vi setter oss i bilen og kjører opp bakken rett ved huset. (Bråvannsbakken, er en lang vei oppover til bråvann) Vi parkerer bilen på toppen for å planlegge hvor vi skal reise denne gangen. Det blir heftig diskusjon i bilen, mamma vil til krisesenteret, Nikita vil ikke dit for hun vet han vil finne oss der, Jeanette sitter stille og prøver og tenke på en plass vi kan rømme til og jeg griner. Jeg griner for jeg er så redd. Hater livet på rømmen, vil ha en normal familie, en trygg familie som slipper og måtte leve sånn som dette. Jeg vil være trygg. Plutselig sier Nikita at vi må kjøre til trekanten (et lite stykke unna hjemmet) for kjøpe noe mat på bensinstasjonen der og planelegge videre der. Jeg slutter og grine, slutter og være redd. Jeg tenker at jeg er trygg så lenge jeg er med mamma og søstrene mine. 

Dette skal vi klare, nå skal vi komme oss vekk en gang for alle. Endelig!

 

Vi kjører nedover bråvannsbakken. Vi vet at pappa er kommet hjem og at han er FLYFORBANNA da han har sett at vi har rømt. Igjen. Vi bestemmer oss for å gjemme oss i bilen da mamma kjører forbi huset slik at hvis han skulle se bilen kjøre forbi, så ser han bare 1 person og kanskje tror det er noen andre enn oss. Ja det var ett sjansespill, men var det eneste håpet vi hadde på den tiden også. Det var vellykket, vi kom oss til bensinstasjonen. Mamma og Nikita gikk inn for å handle litt mat mens meg og Jeanette ble sittende og vente i bilen.

Det går en 10 minutter før vi ser bestemor (mor til pappa) banke på vinduet på min side av bilen. Hun spør hvor mamma er og vi ser bare dumt på henne. Spør henne hva hun gjør her og hvordan hun fant oss, hun svarer: "Pappa ringte meg og ba meg om å kjøre rundt og lete etter dere. Han er sinna nå."

 

Vi sier at mamma er inne på bensinstasjoen fordi vi stolte på henne, stolte på at hun støtta oss og ikke pappa. Vi ser bestemor gå inn i butikken. Akkuratt i det hun forsvinner inn hyler jeg av skrekk. Jeanette snur seg mot meg og får totalt sjokk. Klarer ikke si noenting. Bare peker. 
Der står pappa og gliser det ondeste smilet jeg noen gang har sett. Han bare vinker og sier med en ertende stemme: " fant dere!" også ler han..

Bestemor har dratt mamma og Nikita ut av bensinstasjonen og truer de inn i bilen. Vi må kjøre hjem. Pappa er forbanna, skriker og brøler. Vi kommer til husdøra, nå er alt merkelig stille. Bestemor ber oss om å sette oss i bilen hennes, men vi vil ikke. Vi vet hva pappa kommer til å gjøre mot mamma og Nikita så fort vi minste forsvinner. Vi ville være der og passe på dem. Holde dem trygge. Men vi visste at det kom til å skje uansett, bare at hadde vi blitt der, hadde vi også fått gjennomgå. Mamma setter seg ned til oss, griner. Er redd, livredd. Jeg kan se det i øynene hennes. Vi begynner og grine, nå griner vi sammen. Mamma ber oss om å sette oss i bilen sammen med bestemor, sover hos henne inatt, så er alt fint da vi kommer hjem igjen. Vi er englene hennes, hun passer på oss hele tiden og er med oss hele tiden. Det er det siste jeg hører mamma si før pappa brøler: "kom dere nå til helvete inn i den møkkabilen!" Vi setter oss inn og kjører bort. Ser mamma få ett kraftig slag i trynet før vi forsvinner bak svingen..

 

Det var ett helvete å være hos bestemor den kvelden/natta. Verken meg eller Jeanette fikk sove, vi lå å tenkte. Hva skjedde hjemme? Lever mamma? Hva med Nikita? Hvem møter oss i døra imorgen? Tenk om mamma og Nikita ligger døde på gulvet da vi kommer? Hva har pappa gjort? osv. Vi klarte ikke og bestemme oss om vi gledet oss til å komme hjem ( for å se mamma og Nikita igjen) eller om vi grua oss ( tenk om pappa hadde drept dem) ? Var helt jævli å ikke vite og vi grein hele natta. Vi var heldigvis sammen. Vi hadde hverandre. Og vi har vært sammen gjennom alt i senere tid også. Kommer til det senere.

Vi kommer hjem dagen etterpå. Mamma ser ikke ut. Vinduer er knust og Nikita er helt stille. Hun sitter som en statue. urørlig. Pappa var ikke ferdig. Så fort vi kom inn døra smalt det igjen. Nå fikk vi gjennomgå. Fikk høre at mamma var gal, at vi aldri måtte være med henne å stikke av mer, fordi mamma var den som var gal.

 

Takk til alle som har lest.

 


Jeanette (Til venstre) og meg (Til høyre) da vi var små.

 


Meg i mine yngre dager.. He-He!


Søstre gjennom tykt og tynt. Har alltid vært oss to. Loveyou
(Jeanette (T.V) og meg (T.H) hos bestemor i Kristiansand.




9 Kommentarer






Musikk

Vil gjerne anbefale en låt. Den er helt fantastisk.
Creeds til Thomas for anbefaling.

Low Life Music - Last time
 

 

Hva synes dere?
- Loohne 



2 Kommentarer






Min Historie - Første del : Helt i begynnelsen

Det er så mye vondt som har skjedd. Så mye vondt jeg aller helst vil glemme. Og det er nettopp det som har skjedd. Jeg har glemt. Jeg går til psykolog for å få hjelp til å huske, huske for å kunne klare å gå videre. Dette er veldig vanskelig for meg, altfor mye som kommer frem på engang. Plutselig husker jeg alt.  Så glemmer jeg noe, husker litt, glemmer igjen. Sånn er livet mitt for øyeblikket. Jeg sliter med mye irritasjon, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og rastløshet.  Vil komme meg ut, komme meg vekk, langt bort. Men hvor? 

 

FØRSTE DEL: Helt i begynnelsen da ting startet.

Jeg ble født i Kristiansand sommeren 94. Bodde sammen med mamma, pappa og mine 2 herlige søstre.
(Vi mangler ei, men kommer til det senere)  Ting virket normalt til å begynne med, men så begynte ting å skje.

Jeg begynte og legge merke til pappa sin drikking. Han ble voldelig. Han skrek, ropte, knuste og ødela ting. Jeg ble redd. Han begynte og bli kontrollerende, tok en rolle han ikke hadde rett til å ta. Han begynte å slå mamma og storesøstra mi foran øynene på meg og mi lillesøster Jeanette. (Fått lov til å nevne navnet hennes her)

Vi kunne ikke skjønne hvorfor noen ville skade mamma, hun gode snille mammaen vår. Vi ble så usikre, redde, nervøse for hva han var istand til å gjøre neste gang. Vi begynte å leve i frykt, kunne ikke lage den minste lyd uten at han ble forbanna, slo oss og ødela ting. Jeg var så utrolig liten, klarte ikke og skjønne hva som skjedde rundt meg. Etterhvert ble jeg vant med og måtte leve i frykt, stillhet og vold.

 Kan huske en gang mamma og pappa var på ei kro/pub ikke så langt hjemmefra. Pappa skulle ta seg ei øl etter en handletur i byen. Dette var ikke overraskende, var jo rutine og dra mamma med ut omtrent hver dag slik at hun kunne betale for at han skulle drikke seg full.  Storesøstra mi var barnevakt for meg og Jeanette, og vi visste ikke helt når mamma og pappa skulle komme hjem.
Jeg tok hustelefonen som hang på veggen, trykka inn mobilnummeret til mamma og ringte. Mamma tok den, jeg spurte om når de kom hjem, mamma svarte at de snart kom hjem: "Ikke så altfor lenge til, lillevenn." Så hører jeg pappa i bakgrunnen skrike: "Hvem i helvete er det som ringer deg nå?" Jeg hører mamma svare: "Det er bare Sølvi (mitt fornavn) som lurer på når vi kommer hjem." Deretter hører jeg pappa brøle ut: " Den jævla drittungen har faen ikke lov til å ringe!" Så ble det stille..

Fant ut senere at pappa hadde blitt så flyforbanna, ikke sagt ett ord, bare løpt rett til første buss hjem. Mamma hadde så mye og bære på, så hun rakk ikke samme buss og måtte ta neste. Jeg satt hjemme og snakka med søstrene mine, ante fred og ingen fare.
Plutselig står pappa i døra, rød som en tomat av sinne. Trodde han skulle eksplodere omtrent så sinna var han. Han går mot meg og "bokser" meg med knytteneven rett i øyet som straff for at jeg hadde ringt. Fikk høre at telefonen fikk vi ikke lov til å røre. Hver gang noen ringte for å få tak i noen av oss, måtte pappa ta den, vite hvem de var og hva de ville, for så å "godkjenne" det før vi fikk lov og prate i telefonen.

Vi begynte og rømme. Først venniner av mamma men pappa fant alltid ut hvor vi var. Etterhvert krisesenteret. Hver gang vi rømte, truet pappa med og drepe oss unger hvis ikke mamma kom tilbake med oss. Sånn pågikk det i 7 år. Frem og tilbake mellom hjemme og krisesenteret. Da vi først var hjemme, ble vi slått, sparka og mishandla noe så til de grader. Kommer aldri til å glemme smertene jeg har kjent på kroppen opp gjennom barndommen. 

Dette er alt jeg føler for å dele akkurat nå. Klarer ikke skrive mer. Er så slitsomt, følsomt og vanskelig.Kommer til å dele forskjellige opplevelser jeg har opplevd, fortelle mer om hva som har skjedd, men det kommer senere.

 

Takk til alle som har lest.

 


Meg som liten. Tatt i stua på den tiden vi bodde med pappa.



10 Kommentarer






hits