Er ei jente p snart 18 r fra Kristiansand. Er for yeblikket bosatt i Halden som ligger i stfold. Denne bloggen kommer hovedsaklig til handle om hvordan jeg kom meg igjennom utfordringer i livet med ta ett skritt om gangen. (Derfor bloggnavnet: One step at a time) Jeg har vrt igjennom endel i livet og har lrt mye p veien. Jeg kommer til fortelle min historie i biter da jeg fler for det, og hper jeg kan vre til hjelp for andre som er/har vrt i en lignende situasjon. Er det noe du lurer p eller vil fortelle s kan du kontakte meg p E-mail : Loohne.blogg@hotmail.com



Arkiv




Kategorier


Siste innlegg

Annonser








Batman - Lara Croft og Manchester United

Har sitti og tegna litt idag. Altfor lenge siden sist merker jeg! Men morro var det. :-)
Tenkte jeg skulle legge ut tre av bildene som ble tegna idag.
Den frste jeg holdt p med tok meg flere timer tegne. Mye detaljer som skulle vre med.
Her er den:


Manchester United - med en personlig vri.

Den andre jeg tegna tok ikke fult s langt tid, ble egentlig ganske crappy, men her er den:

Tomb Raider - Lara Croft. Drlig kvalitet p drlig bilde.

Den siste er jeg nok mest fornyd med, tror jeg. Ihvertfall, her er den:

Batman - Arkham City - Cover. (Catwomen ved siden av)
Tok meg en stund tegne denne ogs.

Hva synes dere?
- Loohne




8 Kommentarer






Visdomsord

Never forgive if you're not ready to forget.





0 Kommentarer






Redigering. Hva synes du?

Heisann!

Dagen idag har egentlig vrt helt super. Har kost meg masse. :-)
N har jeg sittet den siste timen og snoka p internett . Til slutt kom jeg over ett redigeringsprogram. Supergy!
Tenkte legge ut noen bilder jeg har redigert den siste timen.
De to frste er mi lillesster Jeanette, 3. er av meg og det siste er av ei vennine.
Hva synes du?




- Loohne





13 Kommentarer






Min Historie - Del 3 - Jeg trodde vi alle kom til bli drept. Pappa fulgte etter oss

Jeg skjnner ikke helt hva som skjer jeg. Da jeg setter meg ned for skrive et innlegg om fortiden min, s blir jeg stressa. Minnene strmmer p og jeg kjenner frykten jeg hadde p den tiden i hele kroppen min. Setter meg p en mte tilbake i den hendelsen jeg skriver om. Jeg fr panikk, jeg blir livredd, fr angst og gr inn i den verden der jeg gjr meg "klar" til rmme. Da jeg skrev dette innlegget tok jeg meg selv i sitte helt stiv, sammenkrket og klar for snike meg lydlst ut. Men herregud, jeg vet jo at jeg sitter trygt hjemme sammen med samboeren min og at om det skulle vre noenting s er det bare vekke han og si ifra. Men allikevel s kjenner jeg de flelsene jeg satt med tilbake p den tiden. Livredd, skvetten, svetter, skjelver, leter etter en smart mte komme meg ut p, stresser og pakker.Ja, jeg pakker. Pakker ned de mest ndvendige tingene slik vi alltid mtte gjre da vi rmte, fr jeg kommer til meg selv igjen og skjnner hva jeg er i ferd med gjre.

Jeg har snakket mye med forskjellige psykologer opp gjennom livet, men har p en mte ikke flt at det har hjulpet meg noe. Tror to av psykologene har satt en skikkelig stkk i meg, som har gjort det vanskelig for meg fle at andre kan hjelpe. Fikk rett og slett hre fra to psykologer da de s p klokken og timen var over at:"Yess, der tjente jeg 30.000. Jippi! ".Trodde ikke mine egne rer og sluttet pne meg for andre. Jeg har aldri ftt den hjelpen jeg fler jeg trenger, ikke av noen.

Nr jeg skriver en hendelse p denne bloggen s fler jeg meg bedre. Da jeg har postet det, fler jeg meg merkelig nok ferdig med det. Jeg tenker ikke mer p det, bekymrer meg ikke. Fr det p en mte ut p den mten jeg trenger f det ut. Dette er min hjelp! Min psykolog, min mte komme over ting, mindagbok. Selvsagt s er jeg jo forsiktig med hvilke detaljer jeg tar med her, men tror det kan vre en god ting. At jeg kun husker det jeg skriver her og glemmer alle andre vonde detaljer. Jeg mener, det er jo ikke noe sunt huske alt det som er for vondt for andre hre. Liker tenke slik jeg, at jeg slik kan beskytte meg selv fra alt det som er for overbelastende huske.

Dette innlegget er utrolig vondt for meg fortelle, det tok meg lang tid skrive det. Jeg var s usikker p om jeg i det hele tatt var klar for det, nettopp fordi denne hendelsen skremte livet av meg. Dette var en av mange(men samtidig f igjen, sammenlignet med alle hendelsene tilsammen) hendelser som virkelig tok knekken p meg, jeg var s jvla redd(unnskyld ordbruk). Dette erenav de gangene jeg virkelig trodde vi skulle bli drept.

Min historie - Del 3 - Jeg trodde vi alle kom til bli drept. Pappa fulgte etter oss.

Pappa hadde laget et skikkelig helvete om kvelden med masse vold og brk og noen hadde ringt
politiet. Plutselig ringer hustelefonen og mamma tar den. En mannsstemme i andre enden forteller at det er politiet. Mamma blir livredd og forteller at det er henne de snakker med. De spr om de skal komme inn.Mamma sier de ikke trenger det. Politiet sier: Du klarer ikke han alene. Er du sikker p at vi ikke skal komme inn? Mamma forteller at han ligger og sover n s det vil ikke skje noe mer i kveld. Da vi kikker ut av vinduet str det to politibiler i grden. Samtalen avslutter med at politiet ber mamma ringe med en gang det skjer noe mer. De forteller ogs at hvis han vkner og blir forbanna igjen s vil de komme yeblikkelig og ta han med seg. Resten av kvelden/natten er det rolig.

Neste dag kommer bestemor p besk. Hun har en egen evne til " fyre" opp pappa og det skjedde jo selvflgelig denne kvelden ogs. Dette resulterte i at bestemor bestemte seg for sove over for vr egen sikkerhet. Senere p kvelden etter mye skriking, brling, kasting av ting, vold og trusler gikk pappa og la seg, det samme gjorde vi. Neste morgen mens pappa ligger og sover, sier bestemor til oss at vi m komme oss vekk fra snnen hennes, for han er?bde farlig og ikke bra?. Disse ordene kom som et sjokk p oss alle. Hun har jo alltid forsvart pappa sine handlinger og stilt opp for han. Begynte hun ogs skjnne hvordan han egentlig var? Hvis hun av alle mennesker innser hvordan pappa egentlig holder p, hvordan han behandler oss, s m jo alle andre ogs begynne tro oss? Dette ga oss hp og mamma bestemte seg for at det ern eller aldri.Mamma forteller oss at vi m vre s stille som mulig s ikke pappa vkner.

Nikita og bestemor gr i forveien og akkurat da jeg, Jeanette og mamma skal til g s vkner pappa. Han kommer ned og skjnner at noe skjer og spr hvor vi skal. Det eneste mamma kommer p si, er at jeg har en time hos legen for ta en blodprve. Pappa begynner krangle p dette, men etter mye om og men s gr han med p at vi fr lov g, men Jeanette fr ikke lov bli med. N kjenner jeg p kroppen at jeg begynner f litt panikk. Mamma kan jo ikke g med p la Jeanette bli igjen, da alle vi andre rmmer? Jeg begynner tenke p hva pappa kommer til gjre med henne s fort han finner ut at vi er borte. Jeg leter etter noe si, kanskje det blir mer troverdig om det kommer fra min munn og ikke mamma sin akkurat n. Klarer ikke komme p noe smart i det hele tatt, jeg er s redd. Mamma er redd. Og Jeanette er livredd. Vi ser p hverandre. Hun vet like godt som meg hva som skjer om hun blir igjen.Jeg omtrent hyler ut de frste ordene fr jeg fr tatt meg sammen: ?men pappa, du vet jeg ikke har tatt blodprver fr og jeg er redd for spryter, s jeg vil ha med Jeanette som sttte! Og mamma m jo bli med fordi det er hun som har greie p alle de legegreiene.? Jeg ser p mamma og Jeanette at de blir lettet. Det var akkurat det som skulle til, tenker de. Pappa kjper det fremdeles ikke, han er sinna p meg fordi jeg pnet munnen min uten hans tillatelse. Han ser p mamma og ber oss om ta med hunden vr snn at han er sikker p at vi ikke skal rmme. Mamma er kjapp p avtrekkeren og sier at det ikke er lov med hunder p et legesenter. Og hunden kan ikke st bundet utenfor fordi den er s hissig og bjeffete. Pappa tviler sterkt p det men gr motvillig med p det til slutt. Vi er lettet alle tre, vi gjr oss klare og gr ut dra. Bestemor og Nikita venter p Meny (10 minutters g tur unna) som vi avtalte fr de gikk.Nr vi endelig slipper ut av huset vil mamma forte seg det hun kan, men av en eller annen grunn som jeg ikke husker i dag, s vil verken meg eller Jeanette g.Vi tar museskritt for demonstrere.Mamma nrmest sleper oss med seg og kjefter p oss for f oss til lpe. Mamma vet at det ikke vil ta langt tid fr pappa skjnner at her er det noe som ikke stemmer.

Vi kommer oss til Meny etter mye om og men og der mter vi bestemor og Nikita som avtalt. Vi lper som faen til busstoppet noen meter unna p andre siden av veien. Akkurat i det vi er fremme p busstoppet kommer bussen. Vi hopper p bussen i full panikk og setter oss helt bakerst. Idet bussen begynner kjre ser vi pappa st p meny. Pappa har skjnt at noe ikke var som det skulle og har fulgt etter oss for og sjekke. Vi rakk det akkurat, sier vi ikor.

Pappa gr opp til legekontoret og sjekker om jeg har time der. Da han finner ut at det er lgn kaster han seg p den frste bussen til byen for finne oss.
Vi sitter p Herlige Land (restaurant) og snakker. Prver finne en lsning. Hva skal vi gjre? Hvor skal vi g? Nikita gr ut til Narvesen for kjpe ring kontantkort. Plutselig ser vi pappa g i markens (ggata i kr. sand) rett utenfor restaurant dra. Vi ser p hverandre. Tenker p Nikita som nettopp har gtt ut. Vi ser at hun nesten gr rett p pappa. Hun ser pappa, men pappa ser ikke henne. Hun kommer lpende tilbake. Vi vet at om vi blir sittende her s kommer han til se oss, vi vet at han vil komme inn for sjekke. S vi lper alle sammen og gjemmer oss inne p toalettet, lser dra og setter oss opp hverandre. Alle opp p doen, snn at hvis pappa sjekker toalettet s ser han kun to bein under dra. Her sitter vi en god stund, m vre helt knyst. Kan ikke si et eneste ord, ikke hoste, kremte, hikke eller nyse.Ingenting. Plutselig hrer vi noen som pner dren, s er det helt stille en liten stund fr vi hrer den lukke seg igjen. Vi er livredde for lage den minste lyd. Her sitter vi helt til vi endelig tror det er trygt g ut igjen.


Da vi kommer ut i restauranten igjen, spr vi en av servitrene om hun har sett en mann som ser snn og snn ut og som er kledd snn og snn.Hun spr hva som skjer her, og hvis vi ikke forteller det s ringer hun politiet. Vi fr panikk og lper vekk. Vi lper i alle sidegater opp til krisesenteret for f hjelp. Vi vet hele veien at pappa er i byen og leter etter oss og vi vet at servitren p Herlige Land har ringt politiet. Vi er s redde for mte p pappa, s vi lper i alle sideveier vi vet om for minske sjansen for mte p han. Da vi endelig kommer fram til Krisesenteret ringer vi p dren. Alle som jobber der vet hvem vi er og hva vi lever midt oppi, s de slipper oss inn s fort de hrer det er oss. De vet at noe nytt har skjedd og de vet at vi er i en livstruende situasjon. Vi slipper inn, men bestemor blir nektet. De vet hvordan hun er og at hun har stttet pappa hele veien. De stoler ikke p henne. De kaster henne ut. Noe som i senere tid viste seg vre riktig gjort.

Det viste seg at bestemor hadde bedratt oss, gtt bak ryggen p oss og hjulpet pappa. Han finner oss.
Vi m reise hjem igjen til pappa etter en snau uke p krisesenteret. Forteller mer om dette senere. Da vil dere skjnne hvorfor vi alltid mtte g hjem igjen til pappa da vi frst hadde kommet oss vekk.


Takk til alle som har lest.
- Loohne



7 Kommentarer






Min Historie - du drepte den som betydde mest for meg. Faen ta deg

Fler ting begynner g litt nedover om dagen. Kanskje det bare er meg, jeg vet ikke.
Liker tenke snn at alle har nedturer iblant. Men depresjonen min er litt for aktiv om dagen.
Jeg har den ikke s ofte, men nr jeg frst fr depresjonen s slr den meg kraftig i bakken. En real uppercut.

N er det fryktelig mye som har skjedd om dagen. De to siste mnedene har ikke bydd p noe annet enn utfordringer. Mye av dette er private ting jeg absolutt ikke fler for dele her i det hele tatt ettersom svrt f utenom mine nrmeste vet om det.

En annen ting som har vrt svrt tft for meg den siste tiden er noe som skjedde 6. Januar 2002.
Dette innlegget er veldig viktig for meg, og det er utrolig spesielt. Jeg dedikerer dette til minne om min kjre tante, Kari.

NB! M advare om at dette innlegget innholder sterke ord/detaljer. S om du er en svak sjel s er kanskje ikke dette innlegget noe for deg. Dere er n advart.


Kari
1985 - 2002


Det var en lrdag ettermiddag i januar for 10 r siden. Kari hadde nettopp kommet tilbake fra jobben og la seg ned p sofaen mens bestefar satt i stolen ved siden av og leste avisen. Pappa, tror du jeg burde g p den festen?" spurte Kari. "Ja, det synes jeg du burde. For du vet godt hvordan det er nr det er du som inviterer til bursdagsfest. Da liker jo du ogs se at kompisene dine kommer. "svarer bestefar.

Tante visste godt at hun alltid kunne ringe sine foreldre hvis hun hadde problemer med komme hjem, og bestefar husker fortsatt at han hadde sagt "se n ta godt vare p deg selv" fr bestemor kjrte henne til skolen for feire kameratens bursdagsselskap. Det var siste gang bestemor og bestefar s tante i live.

Senere p kvelden hadde tante og noen venner dratt p et diskotek og det var p vei hjem fra diskoteket, det gikk galt. En 18 r gammel mann med en promille p 1,1 mistet kontroll over bilen med fire unge passasjerer, og to av dem ble drept p stedet. Kjresten til tante p 17 r, og tante, som nettopp hadde fylt 16.

Det var en 3. person som var med i bilen, han hadde blitt s redd at han hadde hoppet ut av bilen i fart. Han ble funnet av et ektepar som bodde i nrheten, helt kvesta (knust), og flydd akutt til operasjonsbordet med indre bldninger. Han l i respirator og dde senere p sykehuset.

Sjfren hadde kjrt forsiktig til begynne med, men kte etter hvert farten mer og mer. Tante hadde blitt nervs og sagt ifra at hun ville han skulle kjre saktere. Han hadde kt farten, tante sa ifra at hun var redd. Han fortsatte ke farten. Tilslutt hadde tante skreket at han skulle stoppe bilen for hun ville ut av den. N kjrte han i 170km/t i en 70 sone. P grunn av at sjfren var i en beruset tilstand tenkte han ikke over at vegvesenet nylig hadde lagt en ny fartsdump for holde farten nede p 70km/t. Han trodde det kun var to. Han kommer over de to frste med hell, men da han kommer til den 3. gr det katastrofalt.

Bilen suser i en fart p nesten 200km/t rett p den 3. fartsdumperen rett ved ett busstopp. Sjfren mister kontroll over bilen og kjrer rett i fortauskanten p busstoppet. Bilen kanter og begynner rulle rundt og rundt. Mens bilen ruller ramler tante halvveis ut av bilvinduet med overkroppen. Hun detter sammen inni bilen fr hun raser gjennom bilgulvet. Frampassasjeren dundrer gjennom frontruta og havner flere meter bortenfor der bilen tilslutt lander. Bilen rullet 9 ganger rundt. Folk som ventet p bussen like i nrheten var vitne til det hele og tilkaller ambulanse.

Da ambulansen kommer til stedet finner de sjfren uten en skramme i framsete. De finner frampassasjeren i keren 20 meter unna. De klarer ikke finne tante og kjresten hennes. Letemannskaper blir satt ut til lete i tilfelle de skulle trenge yeblikkelig hjelp. Ingen hell med finne dem. Frst da de lfter opp bilen for flytte den blir de funnet. Synet som mter dem er brutalt.

Der ligger tante og kjresten og holder hender. Rett ved den andre hnden til tante ligger vesken hennes. Kjresten er helt smadret og delagt. Tante har mistet hodet (mens hun hang ut av vinduet da bilen rullet rundt), er helt brent opp og er helt ugjenkjennelig. Vi m reise til inn til Danmark slik at pappa kan identifisere/bekrefte at det er tante som faktisk er blitt drept. Det eneste vi fr lov se er hyre armen hennes. Bestefar er den eneste i hele familien som fr lov se resten av henne. Uken etterp, etter begravelsen var over, prvde bestefar ta sitt eget liv ved henge seg foran oss nrmeste. Pappa rakk redde livet hans akkurat i tide. Det synet kommer jeg aldri til og glemme.

Ironisk nok var sjfren som drepte mitt aller kjreste familiemedlem i Danmark, snn av to kjreskolelrere. Mtte du for alltid ha skyldflelse for idiotkjring. Fyllekjring er IKKE kult, det er idiotisk. Jeg hater deg


10 r siden
Hvil i fred tante, du dde s altfor ung.
25.desember 1985- 6.januar 2002


- Jeg brer slvkorssmykke til minne for deg. Akkurat det samme du fikk av meg og Jeanette som betydde s mye for deg. Du gikk alltid med det, og den eneste dagen du tok det av deg, ble du drept. Jeg savner deg <3



8 Kommentarer






Lillesster er sterk! Dette "diktet" er skrevet av Jeanette

Kom over et utrolig fint innlegg som mi lillesster har skrevet om ting som har skjedd i fortiden.
Elsker det, er s utrolig fint! Her har du det:

THIS IS FOR YOU, DAD...

You said you loved me, but I knew it was to good to be,

You kicked me when I was down, and wouldn't give me your hand,

I remember thinking, when is this gonna end ?!?

You saw us bleeding and hurt everyday,

But you wouldnt stop hitting us anyway.

You saw my family scared and helpless,
But you were allwaysso cold andcareless.


You never thought or evencared about us, your wife and kids, how we were doing,

Howyour kids were doing in school? Or your wife, was she stillhappy with her life?

But I know she was thinking she was a fool,cuz staying with you,was so not cool.

I still remember everything you did, tryed to killa child cuz it wasnt your kid.

How can you sleep at night, when you know what you did wasnt right?

You were drinking 24/7, and after all you did, I know you aint coming to heaven.

You had a plan for your life, but you fuckedit up byalways tryedto kill your kids and wife.

I can neverforget, or even forgive you for what you did,

But I can only move on, and that's what I did.


I know its kinda wrong to think, but I know that one day you'll die,

And just know that when that day comes, I wont even cry.




- Skrevet av Jeanette

Utrolig nydelig og veldig sterkt skrevet av henne!
Hva synes du?

Loohne



3 Kommentarer






Min Historie - Andre del: vre p rmmen + adoptert sster

Sitter i sofaen og tenker. Tenker p hvordan jeg skal begynne. Alt kommer liksom p en gang. Sprsmlene og usikkerheten slr inn. Hvordan skal jeg formulere ting riktig, hvordan skal jeg skrive slik at alle forstr? Dette er overhode ikke lett,er s redd for virke oppmerksomhets syk, er s redd for si noe feil eller si for mye.

Hva er mest riktig og g over p etter sist innlegg? Dette har jeg spurt meg selv om mange ganger. Jeg tenker at det mest riktige er flge mageflelsen.Vil bare f det klart frem at historien min vil komme i bruddstykker. Litt her, litt der.Skal prve og ha litt sammenheng fra der jeg avsluttet i hvert innlegg til hvert innlegg jeg skriver. Men som jeg skrev i det frste, minner kommer, minner gr.

M innrmme at jeg har vrt litt drlig p stille opp hos psykologen min i det siste. Er mye som foregr rundt meg for yeblikket som gjr det vanskelig og huskealt jeg skal gjre. Samtidig s er det nok litt skummelt ogs. Hvem liker sitte foran n fremmed og bla opp?

Etter alt som har skjedd har jeg ftt mye strre problemer med stole p folk, fle meg trygg rundt fremmede. Det er slitsomt vre redd og usikker til enhver tid.Som jeg fortalte i sist innlegg s rmte vi mye fra pappa. Og at jeg skulle komme tilbake til ei annen sster. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om dette.

ANDRE DEL: vre p rmmen + adoptert sster.

Adoptert sster.

Helt i begynnelsen var vi en familie p 5. Pappa mislikte veldig oss andre unger, men han hadde en strre kjrlighet for Jeanette, minstemann i familien.Han mislikte nok storesster aller mest (nsker vre anonym men la oss kalle henne Nikita), dette fordi han ikke var den biologiske faren hennes. mammas andrebarn (Vil vre anonym, men kunne bruke Veronica som alias) var pappa heller ikke bioligisk far til og hatet dermed henne noe s til de grader.Storesster Nikita er en del eldre enn oss andre, s han lot henne f lov til bo hjemme sammen med oss, men Veronica ville han ikke ha. S han kommanderte mammatil skrive under adopsjonspapirer, mamma nektet.
Pappa ble s forbanna at han tok Veronica som var rundt 1 r (usikker p nyaktig hvor gammel hun var) utp verandaen, holdt henne over rekkverket og truet med og slippe henne ned om mamma ikke skrev under papirene yeblikkelig. Mamma ville ikke skrive under papirenemen gjorde det for at Veronica kunne f en sjanse til leve livet en annen plass.Dermed ble Veronica adoptert bort fr jeg fikk sjansen til bli kjent med sstra mi.
Har nylig ftt kontakt med henne igjen etter 17 r, vi prver bli kjent og ta igjen mistet tid..

vre p rmmen.

Vi pendla s mye mellom krisesenteret og hjemmet at jeg til slutt nesten ikke visste hvor "hjemme" var lenger. Var s skummelt. Hendte ofte at mamma vekketmeg midt p natten livredd og ba meg pakke det jeg fikk med meg p 2 minutter og mte de andre p utsiden. Beskjeden jeg fikk var klar: "Han kommer om 10minutter, da blir det ett helvete. Fort deg ut, vi m komme oss vekk!"

P rmmen har jeg endel hendelser, men har bestemt meg for at i dette innlegget vil jeg fortelle om denne gangen:

I halvsvne merker jeg at mamma henger over meg, roper navnet mitt flere ganger. Jeg skjnner hva som skjer. Hiver meg opp av senga, kler p meg, tar med detmest ndvendige og lper ut. Der ser jeg Nikita og Jeanette st vente. Mamma har ikke kommet ut enda. Jeg spr om hvor lenge det er til pappa er hjemme og Nikitasvarer at han er her hvert yeblikk. Mamma kommer lpende ut med 2 sekker og bilnklene. Vi m kjre vekk, har s lite tid til lpe vekk.

Vi setter oss i bilen og kjrer opp bakken rett ved huset. (Brvannsbakken, er en lang vei oppover til brvann) Vi parkerer bilen p toppen for planlegge hvorvi skal reise denne gangen. Det blir heftig diskusjon i bilen, mamma vil til krisesenteret, Nikita vil ikke dit for hun vet han vil finne oss der, Jeanette sitterstille og prver og tenke p en plass vi kan rmme til og jeg griner. Jeg griner for jeg er s redd. Hater livet p rmmen, vil ha en normal familie, en trygg familiesom slipper og mtte leve snn som dette. Jeg vil vre trygg. Plutselig sier Nikita at vi m kjre til trekanten (et lite stykke unna hjemmet) for kjpe noe mat pbensinstasjonen der og planelegge videre der. Jeg slutter og grine, slutter og vre redd. Jeg tenker at jeg er trygg s lenge jeg er med mamma og sstrene mine.

Dette skal vi klare, n skal vi komme oss vekk en gang for alle. Endelig!

Vi kjrer nedover brvannsbakken. Vi vet at pappa er kommet hjem og at han er FLYFORBANNA da han har sett at vi har rmt. Igjen.Vi bestemmer oss for gjemme oss i bilen da mamma kjrer forbi huset slik at hvis han skulle se bilen kjre forbi, s ser han bare 1 person og kanskjetror det er noen andre enn oss. Ja det var ett sjansespill, men var det eneste hpet vi hadde p den tiden ogs.Det var vellykket, vi kom oss til bensinstasjonen. Mamma og Nikita gikk inn for handle litt mat mens meg og Jeanette ble sittende og vente i bilen.

Det gr en 10 minutter fr vi ser bestemor (mor til pappa) banke p vinduet p min side av bilen. Hun spr hvor mamma er og vi ser bare dumt p henne.Spr henne hva hun gjr her og hvordan hun fant oss, hun svarer: "Pappa ringte meg og ba meg om kjre rundt og lete etter dere. Han er sinna n."

Vi sier at mamma er inne p bensinstasjoen fordi vi stolte p henne, stolte p at hun sttta oss og ikke pappa. Vi ser bestemor g inn i butikken.Akkuratt i det hun forsvinner inn hyler jeg av skrekk. Jeanette snur seg mot meg og fr totalt sjokk. Klarer ikke si noenting. Bare peker.
Der str pappa og gliser det ondeste smilet jeg noen gang har sett. Han bare vinker og sier med en ertende stemme: " fant dere!" ogs ler han..

Bestemor har dratt mamma og Nikita ut av bensinstasjonen og truer de inn i bilen. Vi m kjre hjem. Pappa er forbanna, skriker og brler.Vi kommer til husdra, n er alt merkelig stille. Bestemor ber oss om sette oss i bilen hennes, men vi vil ikke. Vi vet hva pappa kommer til gjre mot mammaog Nikita s fort vi minste forsvinner. Vi ville vre der og passe p dem. Holde dem trygge. Men vi visste at det kom til skje uansett, bare at hadde vi blittder, hadde vi ogs ftt gjennomg. Mamma setter seg ned til oss, griner. Er redd, livredd. Jeg kan se det i ynene hennes. Vi begynner og grine, n griner visammen. Mamma ber oss om sette oss i bilen sammen med bestemor, sover hos henne inatt, s er alt fint da vi kommer hjem igjen. Vi er englene hennes, hun passerp oss hele tiden og er med oss hele tiden. Det er det siste jeg hrer mamma si fr pappa brler: "kom dere n til helvete inn i den mkkabilen!" Vi setter ossinn og kjrer bort. Ser mamma f ett kraftig slag i trynet fr vi forsvinner bak svingen..

Det var ett helvete vre hos bestemor den kvelden/natta. Verken meg eller Jeanette fikk sove, vi l tenkte. Hva skjedde hjemme? Lever mamma? Hva med Nikita?Hvem mter oss i dra imorgen? Tenk om mamma og Nikita ligger dde p gulvet da vi kommer? Hva har pappa gjort? osv. Vi klarte ikke og bestemme oss om vigledet oss til komme hjem ( for se mamma og Nikita igjen) eller om vi grua oss ( tenk om pappa hadde drept dem) ? Var helt jvli ikke vite og vi grein hele natta.Vi var heldigvis sammen. Vi hadde hverandre. Og vi har vrt sammen gjennom alt i senere tid ogs. Kommer til det senere.

Vi kommer hjem dagen etterp. Mamma ser ikke ut. Vinduer er knust og Nikita er helt stille. Hun sitter som en statue. urrlig. Pappa var ikke ferdig. S fort vi kominn dra smalt det igjen. N fikk vi gjennomg. Fikk hre at mamma var gal, at vi aldri mtte vre med henne stikke av mer, fordi mamma var den som var gal.

Takk til alle som har lest.


Jeanette (Til venstre) og meg (Til hyre) da vi var sm.


Meg i mine yngre dager.. He-He!


Sstre gjennom tykt og tynt. Har alltid vrt oss to. Loveyou
(Jeanette (T.V) og meg (T.H) hos bestemor i Kristiansand.




9 Kommentarer






Musikk

Vil gjerne anbefale en lt. Den er helt fantastisk.
Creeds til Thomas for anbefaling.

Low Life Music - Last time

Hva synes dere?
- Loohne



2 Kommentarer






Min Historie - Frste del : Helt i begynnelsen

Det er s mye vondt som har skjedd. S mye vondt jeg aller helst vil glemme. Og det er nettopp det som har skjedd. Jeg har glemt. Jeg gr til psykolog for f hjelp til huske, huske for kunne klare g videre. Dette er veldig vanskelig for meg, altfor mye som kommer frem p engang. Plutselig husker jeg alt. S glemmer jeg noe, husker litt, glemmer igjen. Snn er livet mitt for yeblikket. Jeg sliter med mye irritasjon, svnproblemer, konsentrasjonsvansker og rastlshet. Vil komme meg ut, komme meg vekk, langt bort. Men hvor?

FRSTE DEL: Helt i begynnelsen da ting startet.

Jeg ble fdt i Kristiansand sommeren 94. Bodde sammen med mamma, pappa og mine 2 herlige sstre.
(Vi mangler ei, men kommer til det senere) Ting virket normalt til begynne med, men s begynte ting skje.

Jeg begynte og legge merke til pappa sin drikking. Han ble voldelig.Han skrek, ropte, knuste og dela ting. Jeg ble redd. Han begynte og bli kontrollerende, tok en rolle han ikke hadde rett til ta.Han begynte sl mamma og storesstra mi foran ynene p meg og mi lillesster Jeanette. (Ftt lov til nevne navnet hennes her)

Vi kunne ikke skjnne hvorfor noen ville skade mamma, hun gode snille mammaen vr. Vi ble s usikre, redde, nervse for hva han var istand til gjre neste gang.Vi begynte leve i frykt, kunne ikke lage den minste lyd uten at han ble forbanna, slo oss og dela ting. Jeg var s utrolig liten, klarte ikke og skjnnehva som skjedde rundt meg. Etterhvert ble jeg vant med og mtte leve i frykt, stillhet og vold.

Kan huske en gang mamma og pappa var p ei kro/pub ikke s langt hjemmefra. Pappa skulle ta seg ei l etter en handletur i byen.Dette var ikke overraskende, var jo rutine og dra mamma med ut omtrent hver dag slik at hun kunne betale for at han skulle drikke seg full. Storesstra mi var barnevakt for meg og Jeanette, og vi visste ikke helt nr mamma og pappa skulle komme hjem.
Jeg tok hustelefonen som hang p veggen,trykka inn mobilnummeret til mamma og ringte. Mamma tok den, jeg spurte om nr de kom hjem, mamma svarte at de snart kom hjem: "Ikke s altfor lenge til, lillevenn."S hrer jeg pappa i bakgrunnen skrike: "Hvem i helvete er det som ringer deg n?" Jeg hrer mamma svare: "Det er bare Slvi (mitt fornavn) som lurer p nr vi kommerhjem." Deretter hrer jeg pappa brle ut: " Den jvla drittungen har faen ikke lov til ringe!" S ble det stille..

Fant ut senere at pappa hadde blitt s flyforbanna, ikke sagt ett ord, bare lpt rett til frste buss hjem. Mamma hadde s mye og bre p, s hun rakk ikke samme bussog mtte ta neste. Jeg satt hjemme og snakka med sstrene mine, ante fred og ingen fare.
Plutselig str pappa i dra, rd som en tomat av sinne. Troddehan skulle eksplodere omtrent s sinna var han. Han gr mot meg og "bokser" meg med knytteneven rett i yet som straff for at jeg hadde ringt. Fikk hre attelefonen fikk vi ikke lov til rre. Hver gang noen ringte for f tak i noen av oss, mtte pappa ta den, vite hvem de var og hva de ville, for s "godkjenne" detfr vi fikk lov og prate i telefonen.

Vi begynte og rmme. Frst venniner av mamma men pappa fant alltid ut hvor vi var. Etterhvert krisesenteret. Hver gang vi rmte, truet pappa med og drepe oss ungerhvis ikke mamma kom tilbake med oss. Snn pgikk det i 7 r. Frem og tilbake mellom hjemme og krisesenteret. Da vi frst var hjemme, ble vi sltt, sparka og mishandlanoe s til de grader. Kommer aldri til glemme smertene jeg har kjent p kroppen opp gjennom barndommen.

Dette er alt jeg fler for dele akkurat n. Klarer ikke skrive mer. Er s slitsomt, flsomt og vanskelig.Kommer til dele forskjellige opplevelser jeg har opplevd, fortelle mer om hva som har skjedd, men det kommer senere.

Takk til alle som har lest.


Meg som liten. Tatt i stua p den tiden vi bodde med pappa.



10 Kommentarer






hits